Treningsmetoder og -begreper

Ved innlæring av nye øvelser og avlæring av uønsket adferd finnes det flere metoder og prinsipper som kan brukes alene eller i kombinasjon. Hva hver enkelt av oss velger å bruke er en smaksak og ofte avhengig av hvilke bøker en har lest eller hvilke fremgangsmåter som ble brukt på dressurkurset ol. I begynnelsen av ens "hundeliv" tenker man som regel ikke så mye over hvilken metoder man bruker eller på om metodene er effektive. Man gjør ting fordi man tror det skal være slik, fordi andre sier at det er slik eller fordi man har lest om det.

Denne delen er skrevet for å gi en lett forståelig oversikt over metoder og begreper i forbindelse med læring. Forhåpentligvis vil dette være til hjelp når du skal finne gode måter å trene din hund på. De fleste av disse er velkjent i læringspsykologien og brukes også hyppig i hundeverdenen.

1. Motivasjon
En motivert hund utfører som regel en oppgave bedre enn en umotivert hund. En lite motivert hund utfører oppgaven på en motvillig måte. På samme måte lærer en motivert hund raskere enn en umotivert hund. Motivasjonen består i å ønske å utføre noe, enten det er å oppnå et gode (belønning) eller unngå et onde (straff, smerte, redsel). En hund kan også ha uønsket motivasjon, foreksempel jaging av katter, nasking fra bordet osv. I slike situasjoner ønsker vi å dempe den uønskede motivasjonen og øke motivasjonen for å gjøre det "riktige". Av og til er det også behov for å dempe en ønsket motivasjon fordi hunden blir for stresset. Et eksempel på dette er når hunden blir så fokusert på godbit at den ikke klarer å utføre oppgaven. Et annet eksempel er "pinnomane" hunder, som har så høy motivasjon for å hente pinner at det blir for mye av det gode.

2. Klassisk og operant betingning
Kort forklart er klassisk betingning når man lærer at en hendelse følger etter en annen hendelse (les Pavlov og hans eksperimenter med spyttrefleks hos hund). Et eksempel på dette er når hunden blir glad over at det ringer på døra. Den har lært at når det ringer på, følger det at noen kommer inn døra. Dermed gir lyden av dørklokka samme reaksjon som når noen kommer på besøk. Man benytter seg også av dette prinsippet når man bruker klikker/fløyte som erstatning for belønning i form av mat. Man lærer da hunden at hver gang man klikker/blåser i fløyten følger det mat, og når hunden har lært dette vil lyden gi samme effekt som mat.

Operant betingning er en annen type innlæringsprinsipp, nemlig at en respons (utføre en kommando) fra hunden vil gi en konsekvens (belønning/straff). Et enkelt eksempel på det er når du lærer hunden å sitte - når hunden har lært at å utføre kommandoen "sitt" vil dette føre til godbit eller ros - en operant læring har skjedd. For at denne læringen skal skje, brukes forskjellige typer forsterkere; positiv og negativ forsterkning, og positiv og negativ straff. Disse blir forklart i eget avsnitt. Det er denne formen for læring som gjør at du kan lære hunden din å utføre kommandoer eller å slutte med uønskede handlinger.

Kort oversikt:
Positiv - noe tilføres
Negativ - noe fjernes
Forsterkning - øker sannsynligheten for at en handling gjentas
Straff - minsker sannsynligheten for at en handling gjentas

3. Positiv og negativ forsterkning
Som nevnt, skal en forsterkning øke sannsynligheten for gjentagelse av en adferd. Dette gjelder for både positiv og negativ forsterkning, men de to fungerer på forskjellig måte.

Positiv forsterkning er noe som tilføres som skal øke sannsynligheten for gjentagelse av en adferd. Dette er det vi vanligvis kaller belønning. Når hunden utfører en vellykket handling, gis den en positiv forsterkning, altså en belønning, for at den skal ønske å gjenta handlingen. Målet med positiv forsterkning er å få hunden til å se sammenhengen mellom hundens respons (handling) og belønningen som kommer som en konsekvens av handlingen. De vanligste positive forsterkerne er mat, rosende stemme, lek og klikk/fløyte. Og det viktigste i forbindelse med positiv forsterkning er at belønningen er noe som hunden virkelig liker og at den kommer i rett tid, dvs akkurat idet hunden gjør riktig handling. Da klarer hunden å se sammenhengen mellom handling og belønning, og det frister å gjenta handlingen.

Negativ forsterkning er noe som tas bort for å øke sannsynligheten for at en handling gjentas. Et ubehag påføres hunden så lenge den ikke utfører ønsket handling og det tas bort/opphører når hunden utfører den ønskede handlingen. Forsterkningen eller "Belønningen" er at et ubehag forsvinner. Dette kalles også for avoidance training. Et typisk eksempel på negativ forsterkning fra læringspsykologien er - En hund står i et bur med to avlukker adskilt av en lav vegg, en lampe blinker noen sekunder før strøm settes og hunden får støt så lenge den står i det ene avlukket. Så fort den hopper over veggen opphører støtet. Ved gjentatte forsøk lærer hunden å forbinde den blinkende lampen med kommende støt og hopper over veggen for å unngå støt. En betinget læring har skjedd. Som med positiv forsterkning er tid og effekt viktig; men her må forsterkningen avsluttes samme sekund som hunden slutter med uønsket handling og effekten (ubehaget) må være akkurat passe.

4. Positiv og negativ straff
Felles for begge straffe-prinsippene, er at de skal minske sannsynligheten for at en handling gjentas. Som med forsterknings-begrepene, fungerer positiv og negativ straff på forskjellig måte.

Positiv straff er noe som tilføres for å minke sannsynligheten for at en handling gjentas. Et ubehag påføres hunden idet den utfører en uønsket handling, enten handlingen var at hunden ikke gjorde som du kommanderte, eller at den gjør noe du ikke ønsker. Straffen skal stoppe uønskete handlinger og hindre at de skjer igjen. Straffen retter med andre ord ikke opp i det som har skjedd, men skal lære hunden å gjøre annerledes neste gang. Straff i denne sammenheng er alltid noe ubehagelig, feks verbal straff ("NEI!") eller fysisk straff. For at hunden skal forstå hva den senere vil unngå (straffen), må straffen komme akkurat idet handlingen utføres. Det er også viktig at straffen følges av en alternativ kommando med påfølgende belønning for at hunden skal vite hva den skulle ha gjort i utgangspunktet.

Negativ straff har med å fjerne et gode for å minke sannsynligheten for at en handling gjentas. Her påføres ikke noe ubehag, dvs ubehaget ligger i at noe hunden ser på som et gode, fjernes. Et eksempel på negativ straff kan feks være at en valp blir vill under lek eller kos, og begynner å bite i hendene til eieren. Eieren snur ryggen til og avslutter kosestunden. Etterhvert vil valpen koble det at den lekebiter (uønsket handling) med at eieren avslutter kosestunden (et gode fjernes). Et annet et eksempel er når hunden skal lære å ikke dra i båndet. Hvis eieren stopper hver gang hunden trekker, vil hunden etterhvert koble at det at den trekker i båndet (uønsket handling) resulterer i at den ikke kommer videre (et gode fjernes).

Dersom man velger å bruke positiv eller negativ straff, er det en forutsetning at man bruker det konsekvent hver eneste gang hunden utfører den uønskete handlingen. Dette er en av de tingene som gjør straff så vanskelig å få til å fungere tilfredsstillende. Hvis feks hunden stadig vekk tygger på inventar, hjelper det ikke å straffe bare når man tar hunden på fersken. Det eneste hunden lærer av dette, er at det er ubehagelig å tygge på inventar når eieren er tilstede og fritt fram når eieren er ute av syne.

5. Om valg av positiv/negativ forsterkning, eller positiv/negativ straff
Av de fire forsterknings- og straffetypene, mener forskere at postiv forsterkning er den mest effektive ved innlæring; hunden lærer raskt og husker det den har lært lenger fordi motivasjonen øker. Positiv forsterkning gir også hund og eier et trygt forhold. Ved positiv forsterkning øker hundens motivasjon for å utføre en oppgave om igjen, mens straff reduserer sjansen for at en uønsket handling gjentas, uten at hunden lærer hva som er riktig handling. Negativ forsterkning øker også sjansen for at hunden gjentar en handling, men har ulempen at den ikke øker den positive motivasjonen, kun motivasjonen for å slippe unna noe negativt.

Positiv forsterkning kan i tillegg brukes til alle former for læring, også avlæring av uønsket adferd. Fordelen her er at postiv forsterkning kan brukes mens hunden utfører uønsket handling (dvs hunden avledes i det den gjør galt og gis positiv forsterkning), mens straff må starte idet hunden er på vei til å starte handlingen (den må tas på fersken). Man bør være klar over at negativ forsterkning og positiv straff må brukes med forsiktighet. Brukes disse på feil måte kan bieffekter være redsel/aggressivitet overfor person som utfører straff eller negativ forsterkning, redsel for omgivelser eller ting i omgivelsene det skjer i, eller for situasjonen det skjer i.

Dessverre finnes det endel misforståelser rundt bruk av straff og forståelsen hunden har av straff. Den vanligste er at eieren tror at hunden forstår forskjell på rett og galt fordi den tydelig viser redsel når den har gjort en uønsket handling. Dette er feil! Vi har ingen som helst forutsetning for å tro at hunder har samvittighet slik som vi mennesker. Det eneste vi kan vite sikkert er det vi kan observere; hundens reaksjon. Hunden vet av erfaring eller ved å lese kroppspråket til eieren, at nå kommer det til å skje noe ubehagelig. Dette vil ikke si at hunden forstår at den har gjort noe ulovlig, bare at handlingen (ofte) resulterer i ubehag og at det er du som påfører den ubehaget.

En annen vanlig misforståelse er at mange tror at hunden må straffes når den gjør noe uønsket. Det er slik vi er oppdratt, og det er slik vi oppdrar våre barn og våre dyr. Mange tyr automatisk til straff når hunden gjør noe de ikke liker, og for mange betyr dette at hunden opplever mye mer straff enn belønning. Hvordan påvirker dette hunden, og hva gjør det med forholdet mellom hund og eier? Når man tenker på at hunden i utgangspunktet ikke har forutsetning for å vite hvordan den skal oppføre seg i menneskeverdenen, er det trist at vi hundeeiere ikke legger mer vekt på å legge forholdene til rette for at hunden i utgangspunktet skal klare å opptre slik vi ønsker og dermed lære ved hjelp av belønning når den gjør som vi ønsker.

Vil du ha en hund som oppfører seg som du ønsker fordi den har lyst, eller en hund som oppfører seg som du ønsker fordi den er redd for deg og dine reaksjoner? Tenk på dette når du skal oppdra din hund.

6. (Blir lagt til senere)

7. Klikkertrening
Klikkertrening er belønningsbasert og bruker positiv forsterkning som et middel for å få hunden til å gjenta en adferd. Det er også mye mer, nærmest en hel filosofi som baseres på at hunden skal ta initiativ. En forutsetning for hunden skal tørre å ta initiativ, er at den ikke blir straffet når den forsøker noe nytt, men belønnet for ønsket adferd og ignorert eller avledet for uønsket adferd.

Innlæring skjer på flere måter;
1. Shaping: En slags "tampen brenner" hvor hunden selv prøver seg frem uten hjelp fra eieren for å se hva som gir klikk og godbit. Innlæringen foregår stegvis, dvs at man ser på en øvelse som en rekke del-øvelser og belønner hunden for små steg i riktig retning. Etterhvert som hunden lærer en del-øvelse, må hunden prøve seg frem for å finne ut hva som er neste del-øvelse. Det er viktig for hundens trygghet og motivasjon at man deler opp øvelsen på en slik måte at hunden lykkes ofte. Ca. 80% av forsøkene skal gi klikk, og det er eierens oppgave å tilpasse vanskelighetsgraden slik at hunden kan lykkes.

2. Klikking av tilfeldig adferd: Betyr rett og slett at man klikker når hunden gjør noe en ønsker at den skal gjenta, i samme situasjon eller på signal (kommando). Hvis hunden tilfeldigvis setter seg mens den venter på maten og dette er noe man ønsker, kan man klikke og gi godbit for dette. Hvis man i tillegg ønsker at hunden skal lære det verbale signalet "sitt", legger man til dette signalet når hunden har lært å sette seg hver gang mens den venter på maten.

3. Target stick: Er en pinne som hunden først læres til å følge etter med snuta. Når dette er innlært, kan man lede hunden ved å føre pinnen i den retningen man ønsker at hunden skal bevege seg og klikke for dette.

Selve klikkeren er ikke noe mer enn et verktøy. Dens eneste oppgave er å fortelle hunden at det kommer noe godt, som regel mat. Når hunden skal vennes til klikkeren må godbit (noe som hunden er veldig glad i) gis hver gang du har klikket uten at hunden trenger å gjøre noe. Dette gjør man kun for at hunden skal assosiere klikkelyden med noe godt. Deretter utvider man til at hunden må ta kontakt før man klikker og gir godbit. Etterhvert bruker man klikkeren til å forsterke (belønne) ønsket adferd som instrument i trening.

Når man lærer inn nye momenter forsterkes hunden hver gang den gjør det som ønskes, og når momentet er innlært opprettholdes effekten ved gradvis å minske antall ganger man forsterker. For at hunden skal beholde motivasjonen for en oppgave er det viktig at man fortsetter å forsterke innimellom.

Fordelene med bruk av klikkertrening er flere:

• Først og fremst at det er et godt utgangspunkt for et godt forhold mellom hund og eier.
• Man konsentrerer seg om det positive heller enn det negative i det hunden gjør.
• At hunden lærer å tenke og ta initiativ, samt at man får en oppfinnsom hund
• Klikkeren høres lik ut hver gang i motsetning til stemmen som kan røpe irritasjon.
• Klikkeren er raskere i bruk enn stemme/godbit og det er lettere å klikke til riktig tid. Klikket sier at det kommer en godbit og da gjør det ikke så mye om godbiten ikke kommer akkurat når belønningen skal komme.
• Klikkeren virker på avstand, dvs at man lett kan belønne hunden mens den utfører oppgaver langt borte, mens godbit må gis nære.
• Man unngår at hunden hele tiden følger med lommen for å sjekke om det kommer en godbit. Hunden kan konsentrere seg om oppgaven sin.
• Klikkeren brukes kun som forsterker, mens stemmen og mat brukes ofte og ikke alltid i forbindelse med belønning.

De eneste tenkelige ulempene ved klikkertrening er at det er nok en dings å ha med i lommen, samt at det krever litt trening å bruke. Men klikkeren kan man feste i tråd rundt halsen, og bruk av stemme og godbit som forsterkning krever også trening for å gjøre det riktig.

Under Aktuell litteratur finnes flere bøker og lenker som er nyttige dersom man vil vite mer.

8. Shaping
Shaping eller successiv approximation (gradvis tilnærming) er en metode der man jobber mot et endelig mål, hvor hunden belønnes hver gang den kommer nærmere målet. Metoden er mye brukt i forbindelse med innlæring av tricks og kunster, og bygger på klassisk og operant læring, og motivasjon som er beskrevet i egne avsnitt. Klikker er ofte brukt som forsterker, mens straff som regel ikke anbefales. Et eksempel på innlæring kan være når man vil lære hunden å slå av eller på en bryter. Først belønnes den for å nærme seg området med bryteren. Deretter må hunden nærmere og nærmere før den oppnår belønning, man krever altså mer og mer, og til slutt når den endelig kommer nær bryteren er målet nådd.

Men shaping egner seg også til avlæring av uønsket adferd som redsel og aggressivitet. Et eksempel på dette er når hunden viser aggressivitet overfor møtende hunder. Som over starter man å trene på avstand og idet hunden oppdager hunden, men før den rekker å reagere gis den et klikk etterfulgt av godbit. Man trener på samme avstand inntil hunden er avslappet i forhold til den andre hunden, først da kan man minske avstanden og trene på samme måte til hunden ikke bryr seg om den andre hunden. Målet er nådd når dere kan møte en annen hund nær uten at hunden bryr seg. Forsterkeren virker her på to måter; mat (eller klikker som forbindes med mat) demper stresset og hunden lærer i tillegg å assosiere den møtende hunden med noe positivt (belønning).

9. Hjelpemidler til avlæring av uønsket adferd
Innretninger som pigghalsbånd, antitrekkseler, strømhalsbånd, sitronhalsbånd ol. er hyppige diskusjonstema på de fleste diskusjonsfora om hund og trening. Felles for alle er at de gir hunden fysisk ubehag for å stoppe den en eller annen uønsket handling.

Beskrivelse av noen innretninger

* Pigghalsbånd er et halsbånd med pigger på innsiden. Det fungerer slik at piggene presser mot hundens hals og påfører hunden smerte når den trekker i ledebåndet. Når hunden slutter å trekke i ledebåndet opphører smerten. Brukt "riktig" skal et slikt halsbånd kun brukes for å lære hunden å gå uten å trekke, og ikke som et vanlig halsbånd.

* Antitrekkseler fungerer etter samme prinsipp som pigghalsbånd, forskjellen er at selen er laget slik at to tynne tråder som går under "armhulen" på hunden, strammes og påfører hunden smerte når den trekker i ledebåndet. Når båndet slakkes opphører smerten.

* Strømhalsbånd, sitronhalsbånd og andre innretninger som kan opereres på avstand virker slik: Når hunden er i ferd med å gjøre en uønsket handling, kan eieren eller instruktør kontrollere halsbåndet på avstand og gi hunden støt eller kraftig sprut med sitron, vann eller lignende. Prinsippet bak disse innretningene er det samme, å påføre hunden nok ubehag i form av smerte og/eller overraskelse til at den stopper handlingen, men virkemidlene varierer.

Hvordan de fungerer i praksis
Det er viktig å være klar over hvordan disse metodene fungerer i praksis; Når hunden er i ferd med å utføre en uønsket handling og blir utsatt for fysisk ubehag, vil hunden etter en eller flere ganger lære å assosiere ubehaget med det den retter oppmerksomheten mot eller handlingen den utfører (f.eks. sitronhalsbånd mot bjeffing) i det ubehaget inntreffer. Innretningene kan også brukes som forsterkning av grensesetting ved at fører påfører ubehag sammen med en nei/stopp-kommando.

Bruk av slike innretninger kan få flere uønskede konsekvenser. Istedet for at hunden lærer at handlingen gir smerte og ubehag, lærer den å bli redd eller sint på det den hadde oppmerksomheten rettet mot. Resultatet kan bli en hund som er redd mennesker, hunder, andre dyr eller visse områder. Et eksempel på dette kan være at hunden går i ledebånd med pigghalsbånd eller antitrekksele når den møter en annen hund. Når hunden trekker mot den møtende hunden, opplever den smerte. Det er stor sannsynlighet for at hunden assosierer smerten med den møtende hunden og blir redd eller aggressiv mot andre hunder i fremtiden. Det samme kan skje med bruk av strøm- eller sprutende halsbånd. Derfor bør man tenke seg godt om før man tar i bruk slike metoder.

Et unntak i denne sammenheng er bruk av strøm for å få hunder "sauerene". Målet er da å gjøre hunden redd for sau, og på den måte hindre at den jager sau senere. (Dette brukes også mot jaging av annet bufe og klovvilt). Strøm i forbindelse med sauedressur kan også slå feil og føre til at hunden blir aggressiv mot sauen istedet for redd. Men det er visst nok sjelden.

Meningene om innretningene beskrevet over varierer; de spenner fra at det er akseptabelt å bruke slike metoder i mange situasjoner, til at det akseptabelt i visse tilfeller (feks strømhalsbånd kun i forbindelse med sauedressur, eller anti-trekksele når man har prøvd alle andre metoder), til at enhver form for fysisk straff er uakseptabelt og tortur for hunden. Flertallet ligger midt i mellom disse ytterpunktene. De aller fleste er enige om at man, hvis man skal ta i bruk midler som disse, må sette seg inn i hvordan de skal brukes, samt at dressur med strøm bare bør utføres av autoriserte personer. De fleste er enige i at det å ha hund handler om å jobbe på lag med hunden, og for en del betyr det at tvang og straff overhode ikke skal ha en plass i et moderne hundehold.